Mjøsjakt

Mjøssjakte er en større fraktebåt som stammer fra Mjøstraktene. Båten som preget norsk sjøfart gjennom mange tiår, er dessverre ikke å finne på havet i Norge lengre. Den siste Mjøssjakta er i dag å finne på bunnen av Mjøsa. Båten er registrert av Norsk Sjøfartsmuseum, men er alt for skjør til å heves. Mjøssjakte er et flott eksempel på de særegne båttradisjonene som var å finne i norske vassdrag og innsjøer i gamle dager. Av de mest spesielle båtene som ble bygget, kom mange av dem fra nettopp Mjøsregionen. Båtbyggere her var aldri redd for å tenke nytt og selv om ikke alle båtene var en suksess, er Mjøssjakte et bevis på hva nytenkende båtbyggere kan skape.

Historien

Mjøssjakta ble utviklet fra en mindre båt, kjent som føringsbåt. Føringsbåter var store på Mjøsa rundt midten av 1800-tallet. Lengden på Mjøssjakte varierte mellom 15 og 20 meter og den var kjent for sin store lastekapasitet. Nettopp last var grunnen til at Mjøssjakte ble utviklet. I en tid hvor dampskipsbåtene hadde gjort sitt inntog på Mjøsa var det behov for fraktebåter som kunne takle tung last, men samtidig være langt mer tilgjengelig enn dampskipene var. Dampskipene var både dyre å sende frakt med og de gikk utelukkende i fast rutetrafikk. Dette gitt dårlig overens med et økende næringsliv og den store befolkningsøkningen rundt Mjøsa. Løsningen ble Mjøssjakta som fraktet enorme mengder teglstein, poteter, grus, ved, sprit og steinvarer rundt i hele Mjøsregionen. Mjøssjakta gikk både i langdistanseruter mellom nord og sør, samt i kortere ruter mellom vest og øst. På slutten av 1800-tallet var det trolig et sted mellom 20 og 25 Mjøssjakter i daglig transport på Mjøsa. De fleste av båtene hadde sin hjemlige havn i Totenvika på Østre Toten. Handelsfolk i Totenvika var tidlig ute med å etablere handelshus og transportruter på Mjøsa var en nødvendighet. Fra Totenvika ble det fraktet varer og byggematerialer til hele regionen og Mjøssjakta spilte en meget viktig rolle for husbygging og utvikling av tettsteder som Hamar og Gjøvik. Mjøssjakta og deres skippere sørget også for at de store industriene i regionen, brenneriene og teglverk, kunne sikre frakt av sine varer og således bygge seg opp til å bli regionens største arbeidsgivere. Mjøssjakta spilte en avgjørende rolle for livet i Mjøsregionen i mange år og i storhetstiden mellom 1880 og 1930 var både næringsliv og innbyggere totalt avhengig av dem.

Slutten som måtte komme

Rundt 1910 gjorde den mindre glødemotoren sitt inntog og også på Mjøsa fikk den gamle storheten konkurranse fra mindre båter med ensylindret motor. Båtene var både raskere, lettere å manøvrere og sakte men sikkert ble de også store nok til å frakte større last. Mjøssjakta og dens kapteiner klarte i en periode å holde unna, men etter som motorene ble større og båtene fikk motoriserte kraner, innså man at enden var nær. Den siste Mjøssjakta takket for seg i 1936 da bilen for alvor begynte å true transport på Mjøsa.

En gammel kriger

Etter flere år uten transportoppdrag, kom krigen til Norge og Mjøssjakta fikk en periode med oppblomstring. Bensin og diesel var vanskelig å få tak i under okkupasjonen og skulle man liste seg rundt i ly fra tyskerne, kunne man ikke bruke motorbåter. Dermed måtte den gamle traveren igjen stille opp for folket i regionen. Mange har gått så langt som å påstå at den eneste grunnen til at Mjøsregionen og folket der klarte seg under krigen, var takket være Mjøssjakta. Etter krigen ble det dog raskt stopp og i 1958 ble den sisteMmjøssjakta, “Løven”, hugget opp på et verft i Totenvika. Den eneste Mjøssjakta man vet av i dag er “Vega” som ligger på bunnen av Mjøsa etter at tyskerne sank den rett før de forlot landet.

Privacy Policy